Israel/Palestina

Har masse på lager om eg bare orker!! Tar bare litt tid!!
Skal jo oxo en gang svare på et tidligere innlegg du skrev på denne tråden..det kommer håper eg

Free Spirit skrev 2007-10-26 22:17:14 följande:

Det är väl enda gången Israel följt en FN-resolution.... Och man kan fråga sig med vilken rätt FN delar ett landområde utan att fråga befolkningen först.

Och sluta upp med detta tjafs om at judarna var där först!!!!! Jag blir vansinnig på sånt skitsnack. För det första är det ointressant för dagens förhållanden vem som bodde därför tre tusen år sen. För det andra var landet inte tomt när judarna vandrade in ens då. Står väl till och med i bibeln att de drev ut andra invånare. Det har bott människor i Palestina i tiotusentals år, folkslag har kommit och gått. Landet har aldrig betbotts av enbart judar, det har varit olika sammansättningar vid olika tider.

Free Spirit skrev 2007-10-26 23:29:55 följande:

Hur kan du säga så???? Detta är INTE en kamp mellan två jämnstarka parter. Åk till Palestina/Israel så får du se vilka som verkar ha det "svårast"! Väldigt många israeler har en levnadsstandard som påminner om vår. Ganska få palestinier har en levnadsstandard som påminner om vår. Inne i Israel är palestinierna diskriminerade och har det sämre på de flesta fronter än judarna.

Jag skulle våga påstå att araberna i Israel har det bättre än alla andra araber i mellanöstern. De lever i en demokrati, har rösträtt och representation i parlamentet, Knesset. Landet är rent, prydligt och högteknologiskt. Araberna (icke judisktroende) slipper göra den 2-åriga värnplikten, men jag tror att om de skulle insistera, skulle även det vara möjligt.

Det är bara att jämföra med de omgivande länderna. Var skulle man bosätta sig om man var tvungen att bosätta sig i mellanöstern. Svaret är givet: Israel. De övriga länderna är smutsiga och underutvecklade.

Libanon var på god väg att bli ett välmående land, ända till början av 1970-talet. Då tog man i god kristen anda emot en massa muslimska flyktingar. De vägrade anpassa sig, förökade sig, och blev majoritetsbefolkning. Sedan dess är Libanon ett förlorat land.

Du glemer at det finst mange fattig Jøder oxo..Arabere får Israelsk stadsborgerskap, kaller du det for diskriminering? Så vidt eg har fått med meg så blir dei behandelt der etter.

Men Israel er i krig og gjør det dei kan for å beskytte sitt eget folk, og det kan innebære at araberene blir behandelet der etter. Men som eg har sagt tidligere så er eg ik enig i alt som folket/regjerningen gjør. Slik er det jo overalt.

För att ett land ska kallas demokratiskt anser jag att alla befolkningsgrupper ska ha samma rättigheter. Om finlandsvenskarna hade sämre skolor än finnarna, inte fick bosätta sig var de ville i Finland, var utestängda från många typer av jobb osv, tycker du då att finlandsvenskar som klagade på att de inte var jämstälda med finnarna borde nöja sig med att få höra att "Ni har det ju i alla fall bättre här än ni skulle haft i andra länder som t ex Vitryssland." Om Israel vill vara demokratiskt måste man jämföra sig med västerländska demokratier, inte med diktaturer i Arabvärlden.

Naturligtvis kan palestinierna som är medborgare i Israel inte göra värnplikt eftersom det skulle innebära att de kunde komma att tvingas skjuta på sina släktingar, riva deras hus osv. Problemet är att väldigt många förmåner i Israel är knutna till genomförd värnplikt. Många bostadsområden är bara för dem som gjort värnplikt, många jobb kan bara sökas av dem som gjort värnplikt. Detta är ett ganska vanligt sätt att diskriminera (inte bara i Israel alltså); på pappret är det inte just palestinier som är utestängda och man kan hävda att man inte diskriminerar på grund av religion, men detta blir följden i praktiken. Sen finns det förstås förmåner som är direkt knutna till att vara jude, som rätten att flytta till Israel, den har ju inte de palestinier som tvingats fly från sina hem där.

Om man ville ha rättvisa kunde man ju låta ickejudar göra någon annan form av samhällstjänst i två år, så fick alla skänka några år av sitt liv till staten mot att man sen fick tillgång till alla förmåner. Det är för övrigt inte bara rent militära jobb som palestinierna stängs ute från pga lojalitetskonflikten, detta gäller även även andra jobb inom statsförvaltningen. Exempelvis de departement som har att göra med stadsplanering och marktilldelning. Och då är det förstås lättare för judarna att ge sin egen grupp förmåner när det gäller landtilldelning än det hade varit om palestinierna fick vara med och bestämma där.

Muminpappa, jag tycker det lyser igenom hela tiden att du inte tycker alla människor har samma värde och bör ha samma rättigheter. Araber bör vara nöjda med lite smulor från den rikes bord. Du verkar också tycka att det liksom är arabernas fel att många arabländer styrs av diktaturer. Att demokratisera länder som inte har demokratisk tradition tar tid. Men jag är hoppfull och tror att en dag i framtiden kommer alla länder i Mellanöstern att vara demokratier.

Din slutsats är helt felaktig. Jag tycker alla människor är lika mycket värda. Däremot är gamla socialdemokratiska ordspråket "Gör din plikt - kräv din rätt" är värt att fundera extra mycket över.

I det här fallet tycker jag att den arabiska befolkningen i Gaza, Västbanken och för den delen hela den övriga arabisktalande världen inte levt upp till den första delen: att göra sin plikt. Plikten att bidra konstruktivt till det egna samhällets uppbyggnad.

Jødenes rett til bosetninger

(Debatt): Staten Israel ble opprettet i 1948 i medhold av internasjonal lov. Israels arabiske naboland derimot forkastet hva hele verdenssamfunnet og verdensopinionen hadde akseptert - og startet illegale krigshandlinger som gikk over i utslettelseskrig mot den lovlige israelske staten.

Jødenes rett til det område som uhistorisk kalles Palestina, ble bekreftet av Folkeforbundet i 1922 da samtlige 52 medlemsstater stemte for Palestina-mandatet og tildelte Storbritannia det administrative ansvar for å bygge opp et "nasjonalhjem", d.e. en stat, for jødene. Jødenes historiske rett til landområdet erkjennes allerede i i forordet til mandatet. Art. 2 bekrefter at alene jødene har nasjonale rettigheter, altså suverenitet over territoriet. Andre etniske grupper som araberne har kun sivile rettigheter, eiendomsrett og religionsfrihet.

Mandatet slo videre fast at jødiske bosetninger skulle fremmes av Storbritannia; de skulle stimuleres på en aktiv måte av mandatmakten og omfatte alle typer landområder, inklusive statsjord (overtatt etter Tyrkia) og land til offentlig bruk (art.6). Statlig land utgjorde den største delen, 71%. Etter forslag fra Storbritannia begrensete Folkeforbundet de jødiske bosetningene til den del av mandatområdet som lå vest for elven Jordan. Området øst for elven ble gjort til et arabisk emirat, Transjordan, som i 1946 ble til det selvstendige kongedømmet Jordan. Omkring 3/4 av innbyggerne der er fra vest-Palestina, slik at staten Jordan faktisk er en palestinsk stat. Kong Abdullah ville kalle sin stat Palestina, men britene frarådet ham. Navnet ble Jordan, og tanken var at kongen kunne få land også på vestsiden av elven. Slik oppstod det kunstige navnet "Vestbredden", som ikke finnes på noe kart før 1948.

På de gjenstående vel 20% av mandatområdet som inkluderer Gaza-stripen og delvis Golan-høyden er retten for jøder til å bosette seg aldri blitt beskåret. Jøder har samme rett til å bo i Gaza, Hebron, Betlehem og Nablus m.v. som i Haifa, Tel Aviv og Jerusalem innenfor den "grønne linjen", dagens Israel. FN har som arvtager etter Folkeforbundet bekreftet gyldigheten av alle Palestinamandatets forpliktelser, nemlig i sin art. 80 (kalt Palestina-paragrafen). Rettighetene for jøder til å bosette seg overalt vest for elven Jordan er dermed garantert av både Folkeforbundet og FN.

Mandatteksten er således fortsatt internasjonal lov. Delingsvedtaket i FNs Hovedforsamling 29.nov. 1947 ble aldri ratifisert av Sikkerhetsrådet. Hele Den arabiske liga forkastet delingsvedtaket og startet angrepskrig . Delingsvedtaket (res.181) var kun anbefalinger til partene som begge måtte godta for å bli gyldig folkerett.

Hva da med de mange FN-resolusjoner i Sikkerhetsrådet, inklusive res. 1397 av mars 2002, som støtter de arabiske palestinernes krav på egen, ny stat. Ingen av disse inneholder definisjoner av faste grenser og har ingen rettskraft. Som res. 1397 bekrefter de bare "palestinernes" visjon om ny stat. Det er kun Palestina-paragrafen i FN-pakten (art.80) som er gjeldende folkerett. Heller ingen av de såkalte freds- eller våpenhvile-avtaler binder Israel.

Allerede i forordet til Palestina-mandatet erkjennes jødenes historiske rett til landet. De palestinske arabere som aldri har hatt noen suveren stat med rett til noen del av området, er ikke et eget folk eller en nasjon. De har samme språk, religion og kultur som araberne i nabolandene. Israel er ingen illegal okkupant.

 

lektor Johan I. Holm

Tar oxo med litt bakgrunns hisorie om "folke helten" Arafat..

Hvem var Yasir Arafat?

(Debatt): Nå har Yasir Arafat nesten blitt en folkehelt og en kjær person for norske journalister og politikere. Siden så mye av historien stadig blir omskrevet av mediene er det særlig viktigere å huske hvem Arafat var. Følgende er en forkortet versjon av hans vita. En versjon som inkluderer linker og referanser ligger nå på NIS-informasjonssider på nettet: norskisraelsenter.no/nor/terrorisme/arafat-doed.php

Vær velkommen til å surfe på vår nettside og bruke informasjonen om hvem Arafat var og hva PLO og arabiske terrorist-ledere fremdeles står for:

Yassir Arafat ble født i Kairo i 1929 og fikk navnet Mohammed Abd al-Rahman abd al-Rauf Arafat al-Qudwa al-Husseini (oversettelsen fra arabisk «skapte» flere versjoner av navnet). Arafat og hans familie, en av al-Husseini-klanene som under det ottomanske (tyrkiske) regimet frem til 1917 tilhørte den lokale landadelen (effendier), har i generasjoner vist sympati og beundring for nasjonalsosialistiske (nazistiske) ideer, og aktivt støttet Hitler. Mest kjent var Arafats onkel og erklærte forbilde, Stormuftien av Jerusalem, Hajj Amin al-Husseini, som var den som gjennom propaganda og oppvigleri satte i gang den arabiske terrorisme mot jødene i 1920-årene. Mest kjent var massakren på jødene i Hebron i 1929. Under Den annen verdenskrig hadde sitt hovedkvarter i Berlin hvor han i samarbeid med Heinrich Himmler organiserte jødeutryddelse på Balkan, hvor han også fikk opprettet muslimske Waffen SS-avdelinger (Handjar).

Arafat er den moderne terrorismens far og den som utviklet flykapring og internasjonal utpressing til politisk kunsthåndverk. I utviklingen av terrorismen fikk Arafat betydelig støtte fra Sovjetunionen, som gjennom det meste av det tyvende århundre sto som hovedsponsor bak utviklingen av terrorisme som politisk virkemiddel mot Vesten (delvis direkte og delvis gjennom sine lakeier i andre land).

Arafat, lederen for terroristorganisasjonen Fatah, ble i 1969 engasjert av Den arabiske liga for å videreføre deres terrorkrig mot jødene i Israel. En «hensiktsmessig» paraplyorganisasjon for de etter hvert mange arabiske terroristgrupperingene, Den palestinske frigjøringsorganisasjon, PLO, som Den arabiske liga opprettet i 1964 for å samordne og utføre angrep på sivile israelere på vegne av de øvrige araberlandene. Det var de egyptiske myndigheter ledet av president Nasser, den gang den mektigste parten i Ligaen, som valgte ut egypteren Arafat som ny leder for denne virksomheten. Hensikten med PLO hadde vært å ha en «palestinsk» organisasjon til å ta makten offisielt når de selv, slik de planla, kastet jødene på havet. Når det ikke lyktes, gikk man over i en mer langsiktig terrorkrig med Arafat og PLO i ledelsen på vegne av det midlertidige «palestinske folket», som ble oppfunnet for å vinne kampen i mediene. Den krigen pågår ennå.

I 1974 vedtok PLO Faseplanen , som spesifiserer PLOs strategiske rolle i den arabiske strategi: Svekke jødene med terrorisme for å hjelpe araberlandene invadere og utslette Israel. Også denne gang var Kairo stedet der PLOs framtid bestemmes og slik er det i 2001.

Den europeiske union, Norge og USA støtter PLO/PA fordi den er terrorist-armen til Den (oljerike) Arabiske liga.

Virksomheten til Arafat og PLO kom snart til å få stor betydning bl.a. for organiseringen av verdens flytrafikk. Plutselig fikk vi lange køer foran sikkerhetskontrollen på alle verdens flyplasser, noe som er både en plage og en kostbar affære for de reisende. På grunn av Arafat og PLO ble mange turister engstelige for å reise til tidligere turiststeder som terroristene omdannet til politiske terrormål.

I 1995 sa Ariel Sharon: «Jeg kjenner ingen siden nazistenes tid som har så mye blod fra sivile jøder på sine hender som Arafat». I tillegg var Arafat i 1974-82 personlig ansvarlig for drap på ca. 100.000 kristne i Libanon, mange tusen muslimer og mer enn 100 amerikanske statsborgere. Siden Oslo-avtalen har Arafats folk henrettet tusenvis av muslimer, ved lynsjing eller etter rettssaker som varte i noen minutter.

Hitlers bok «Mein Kampf» ble for få år siden distribuert fra Arafats „hovedstad», Ramallah. Dette kunne bare ha skjedd etter Arafats samtykke eller initiativ.

Arafat og hans organisasjon har aldri anerkjent Israels rett til å eksistere som egen jødisk stat og har aldri forandret PLOs vedtekter (PLO-charter) på dette punkt.

Arafat har gjennom sin ledelse av PLO systematisk undertrykket «sitt eget folk» (som ikke er egyptisk, i likhet med ham selv). Flere Palestina-arabere som vi treffer og som tør snakke på tomannshånd, klager over «at Israel importerte terroristen som ødela vårt liv».

Arafat, PLO og den palestinske selvstyremyndighet, PA, må oppfattes som synonymer. I araberlandene, som alle er strenge diktaturer, er det kun den eneveldige lederen som bestemmer. Dette må være slik ifølge islamsk lære og tradisjon. Arafat og PLO prøvde i 1970 å gjennomføre statskupp i Jordan, men tapte kampen og etter harde kamper ble derfor kastet ut derfra. Senere prøvde PLO det samme i Libanon og ruinerte landet fullstendig. Syria samarbeidet den gang som nå med Arafat og PLO, bl.a. om utførelsen av folkemordet på de kristne i Sør-Libanon (1974-82). Mer enn 100.000 kristne ble da regelrett massakrert. En tilsiktet virkning av dette var at den gamle og finstemte balansen mellom kristne og muslimer i Libanon ble forrykket i muslimenes favør. Etter at PLO i årevis hadde terrorisert jødene i Israel med rakettskyting mot Galilea fra Libanon ble PLO av den israelske hæren tvunget til å forlate landet. Den eneste arabiske staten som var villig til å ta imot Arafat var Tunis.

Arafat har fra begynnelsen av 60-tallet ledet den eldste av PLOs terroristorganisasjoner, Fatah, som er PLOs fremste militære paraplyorganisasjon. Blant terroristenhetene under PLO og Fatah finner vi organisasjoner så som Tanzim («sikkerhetsstyrker»), Styrke 17 og Al Aksa-martyrenes brigader Alle disse har angrepet mange sivile jøder.

Arafats nære medarbeider og sannsynlige arvtaker, Mahmud Abbas (Abu Mazen), som siden begynnelsen var med i ledelsen for Fatah, har skriftlig fornektet Holocaust og forteller at de fleste jødene i Holocaust døde som følge av andre jøders handlinger.

En annen fremtredende PLO-leder er Ahmed Korei (Abu Ala), en tidligere bankier som på grunn av sin «aristokratiske» bakgrunn har vært dårlig likt blant vanlige palestinere. Han oppga sin bankkarriere i 1968 og sluttet seg til Arafats terrororganisasjon Fatah og PLO, hvor han mest har tatt seg av PLOs økonomi. Han er hovedarkitekten bak PLOs korrupsjonssystem.

Arafat har også fått støtte fra noen israelske politikere (Quislinger finnes i alle land, inkludert Israel). Den omfattende økonomiske korrupsjonen i PLO/PAs områder er også et resultat av samarbeid med enkelte israelske politikere, som også av slike grunner har støttet PLO. Det foreligger informasjon som peker på at den støtten som PLO fikk blant noen israelske politikere ikke bare var ideologisk motivert. Venstresiden er i mindretall i Israel. Kjøp av arabiske stemmer for å danne en koalisjon var etter alt å døme hovedmotivet. Prisen var at venstresiden i dag støtter antisionismen: Isteden for at jøder skal bosette Jødeland blir de nå derfor drevet ut av landet sitt. I tillegg har noen israelske aktører samarbeidet med PLO pga. økonomiske årsaker (f.eks. Yossi Ginossar).

Desto alvorligere er det at det er det israelske arbeiderpartiet ved Shimon Peres og Ytzhak Rabin som erklærte at det er «kun Arafat som er den legitime lederen for palestinerne». Med dette dikterte vestmaktene (USA og EU presset Israel) hvem som skal herske over muslimske arabere og tyrannisere dem. Dette bør ikke overaske noen. Organisert kriminalitet finnes overalt, også i det politiske miljø, og har internasjonale grener. Siden korrupsjonen er så omfattende og bevilgningene til PLO/PAs område er så store, er det mer enn sannsynlig at også mange ikke-arabiske (inkludert vestlige) politikere er innblandet.

Omfattende dokumentasjon påviser klar sammenheng mellom Arafat, PLO, Fatah, PA og terrorisme. Arafat personlig ga ordre om å gjennomføre mordet på USAs ambassadør i Khartoum i 1973.

Arafats og hans PLO har støttet Saddam Husseins Irak og rakettangrepet på Israel i 1991, men også i den andre krigen i Irak.

I likhet med reaksjoner blant flere muslimer i verden har også muslimer i PLO/PAs kontrollerte områder danset uttrykte stor glede etter massakren på WTO i 2001.

Israelske myndigheter fant under razzia i Ramallah dokumenter som påviser at Arafat overførte store beløp til terroristorganisasjonen Hizbullah, ved deres representant Ahmed Mahmad Iz-A-Din Al-Kassam, et Hamas-medlem som fungerte som mellommann. Razziaen avslørte at veldige beløp, inkludert midler fra EU-land, var overført til terrorformål av Arafat.

Brittiske hackere som brøt seg inn i PAs datasystem fant milliarder av PLO-dollar, og det ble bl.a. også avslørt at Arafat satte inn 5,1 millioner dollar fra et amerikansk hjelpefond på sin personlige bankkonto. Mediene tør ikke nevne PLOs rikdom når de omtaler „fattigdommen blant Palestina-araberne». Norske medier forteller ikke at Arafat er blitt verdens rikeste terrorist. Anslagene over hans personlige formue varierer fra 300 millioner dollar (Forbes Magazine) til flere milliarder. Ettersom han aldri har tillatt andre, ikke engang sin kone, å disponere sine utenlandske bankkonti - vil vi kunne få se et selsomt skuespill når det etter hvert reises krav mot bankene fra gjenlevende terrorister om å få tilgang til underslåtte formuer.

Stortingets kontrollkomité og den norske regjeringen har fullstendig ignorert avsløringene rundt Arafats korrupsjon, underslag og terrorisme til tross for at dette er grundig dokumentert, bl.a. av EU-kommisjonen, og er vel kjent i Utenriksdepartementet.

Arabiske kilder bekrefter at Arafat lenge i forveien planla den „spontane‰ intifadaen, som drepte tusenvis av jøder og muslimer og lemlestet enda flere. Han iverksatte dette blodige opprøret da det under Camp David-forhandlingene i 2000 gikk opp for ham at han var gått i en „felle‰. Den israelske statsminister Ehud Barak tilbød ham alt han ba om i bytte mot virkelig fred. Vel vitende om at hans plan om å utslette Israel i så fall ville bli umulig å gjennomføre, avviste Arafat også dette tilbudet, forlot møtet, reiste hjem og personlig iverksatte, med vestlige medier som „heiagjeng», det blodige og meningsløse opprøret som pågår ennå.

Arafat har bedt arabiske foreldre om å gi ham barna deres for å bruke dem i krig. PA lærer barn å krige, å elske drap og å la seg ofre som „martyrer» i Arafats krig. Men ingen av barna til PLOs ledere har noen gang blitt sendt ut som selvmordsbombere. Opplæringen skjer bl.a. gjennom PAs barne-TV, hvor en av „barnetimetantene» i sommer gikk foran med et godt eksempel for sine seere og sprengte seg selv i luften ved en israelsk grensepost.

Arafat har personlig og gjennom lang tid spredd også tradisjonelt jødehat: „Israel dreper vår barn for å bruke deres indre organer», fortalte han. Er det noen som husker „Sions vises protokoller»?

Europas jødehat har en lang historie som fortsetter den dag i dag, selv om målet ikke er definert som „jødedommen‰ men helst som „Israel‰, jødenes stat. Norge og resten av Europa, som i Holocaust rensket seg selv for jøder, og som aktivt eller passivt støttet Holocaust støtter i dag arabernes krig mot den jødiske staten. Norge kan ikke fortsette dets holdning til jødene!

 

Erez Uriely, leder NIS

Historie, skulle det stå..