Når lykken ikke kommer

Slik var det for Madeleine Gustafsson (29). Hun husker den mørke perioden i forbindelse med sin første graviditet og fødsel i 2011.

- Alt var bare svart. Jeg orket bare å ligge i sengen og tenke de mørkeste tankene, og de var umulige å få ut av hjernen. På nettene hadde jeg angst. De antidepressive medisinene gjorde at jeg holdt meg akkurat på overflaten, forteller hun.

Akkurat som mange andre som rammes av fødselsdepresjon hadde Madeleine Gustafsson vært deppa allerede i svangerskapet, noe hun deler med 50% av dem som får diagnosen.

Fødselen var noe som Madeleine så frem til. Hun så den som et håp om at mørket ville forsvinne. Men den ble ikke den fine opplevelsen av en naturlig fødsel som hun hadde håpet på. Madeleine ble forløst med akutt keisersnitt. Bedøvelsen tok feil, hun ble bedøvet i hele kroppen, kastet opp blod og blodtrykket sank. Hun husker at hun hørte legen si: «Nå mister vi henne».

Datteren fikk ligge på neonatalavdelingen og Madeleine så henne bare en kort stund i løpet av det første døgnet. Siden ville ikke datteren ta brystet. Første uken hjemme kjempet de med ammingen og det nye livet. Da raste alt sammen.

- Man skal jo være glad, lykkelig og energisk, men jeg ville ikke møte noen, sier Madeleine og forteller at hun slet med følelser av å være mislykket, av å ikke føle seg som en ordentlig kvinne. Hun hadde jo verken født barnet sitt selv eller klart å amme og hun følte seg alene, nedstemt og utilstrekkelig.

Madeleine opplevde det som veldig skammelig og tabubelagt å ta medisiner og mente at det ikke var noe som man snakket om, ikke engang i familien. Utad holdt hun opp fasaden av den lykkelige mammaen. Den var i tillegg veldig ren og pen, for angsten dempet hun gjennom å rydde og vaske.

- Ingen kunne ane hvordan jeg hadde det, sier hun.

Anna Birbrajer, psykolog og psykoterapeut, mener at det er vanlig at mødre tier om følelsene sine, fremfor alt de som er «flinke» og har høye krav på seg selv.

- Det er en stor omstilling å bli forelder. Både de egne og omgivelsens forventninger på at dette skal være en av de lykkeligste tidene i livet er høye. Det blir en veldig konflikt når man ikke kjenner det. Da kommer følelsene av skyld og skam og da blir det vanskelig å snakke om hvordan man har det, sier Anna Birbrajer og forklarer hvor viktig det er å være oppmerksom på sin nedstemthet i tide.

- Jo tidligere mammaen får hjelp, desto lettere er det å bryte den nedadgående spiralen. For det går kjapt nedover, mener hun.

Dette kan Madeleine vitne om. Hun viser opp merkene etter hodet sitt som hun banket i kjøleskapet når det var som aller verst.

Mannen hennes har vært Madeleines store støtte, men hun fikk også mye hjelp og nye venner på internett.

- Å snakke med andre i forum har gjort at jeg ikke føler meg så alene. Man får ha det dårlig der. Det tar mye energi å holde opp fasaden når man møter folk, men det trenger man ikke ved dataen, forklarer hun.

Les også: Bli en lykkeligere mamma

På etterkontrollen på helsestasjonen var det mannen hennes som dro ut depresjonen i lyset. Da fikk hun hjelp av en psykolog som hun fikk gå til hver uke.

Anna Birbrajer forteller at det finnes mye hjelp å få i dag, så hennes beste tips er å tørre å snakke, også for ditt barns skyld ettersom dette kan påvirke relasjonen deres. Hun forteller at man forsker mye på emnet. Det man kan se er at de barn som påvirkes negativt av en forelders depresjon i første hånd er de med foreldre som har vært deprimert i løpet av en veldig lang periode.

Du er ikke alene og det er ikke skammelig. Hvis du vet det, så blir det lettere å snakke om dette og søke hjelp, mener Anna Birbrajer og forteller at omtrent ti prosent rammes av postpartum depresjon.

Psykologsamtalene hjalp Madeleine og nesten ett år etter fødselen, begynte hun å se at det ble lysere.

- Jeg begynte å lengte etter et søsken til datteren vår. Jeg ble selv forbauset over den følelsen, sier hun og forteller at hun og mannen hennes var fast bestemt på å ikke skaffe flere barn.

Året etterpå turte de å prøve å bli gravide igjen. De hadde bestemt seg for å ta til ekstra hjelp for å unngå at Madeleine skulle få et tilbakefall og ansatte derfor en doula. I løpet av svangerskapet hjalp hun dem til å bearbeide det ubehagelige minnet av fødselen og snakket ut om depresjonen og familielivet.

Madeleine følte seg godt forberedt til den andre fødselen, men det samme scenarioet ble spilt opp. Det ble akutt keisersnitt igjen og hun reagerte på bedøvelsen på samme måte som sist. Men denne gangen var Madeleine sterkere i seg selv og hun fikk hjelp av doulan sin til å ta seg til neonatalavdelingen for å få en sjanse til å starte å amme sin lille datter direkte, noe som var viktig på grunn av at trøbbel med ammingen etter første barnet var en bidragende årsak til depresjonen.

- Ammingen fungerte og jeg var veldig lykkelig! Jeg tenkte at «Endelig så er det min tur», sier hun og smiler.

Men når de var kommet hjem begynte de mørke minnene fra den første fødselen å dukke opp igjen. Kjærligheten til den nye babyen gjorde følelsen av å ha gått glipp av den første viktige tiden med eldste datteren enda sterkere. Dette gjorde at hun fikk et tilbakefall og gikk rundt i pyjamas døgnet rundt i fem uker. Tårene begynner å rinne langs Madeleines kinner når hun snakker, sårene er fortsatt åpne.

I et steg for å føle seg bedre, ble det alt viktigere for henne å få svar på hvorfor fødslene hennes endte med akutt keisersnitt. Etter mange telefonsamtaler og mye mas fikk hun gjøre en måling av bekkenbunnen.

- Hvis man har høye krav på seg selv søker man alltid etter svar på om man kunne ha gjort noe annerledes, mener Madeleine.

Da resultatet av målingen kom fikk hun det svart på hvitt.

- Jeg var for trang og kunne ikke ha gjort noe som helst annerledes, sier hun.

Dette var en viktig beskjed og nødvendig for Madeleine for å klare å gå videre og overbevise seg selv om at hun er god nok. I dag er døtrene 3,5 og 1,5 år og Madeleine ser lysere på livet, til tross for at det ikke er soleklart. Hun har begynt å studere, noe som føltes umulig for et par år siden, da hun fikk legge all energi på å holde opp fasaden av den lykkelige mammaen så fort hun forlot hjemmet.

I dag ligger et koblingsskjema på kjøkkenbordet. Madeleine er snart ferdig utdannet elektriker og kanskje var ikke yrkesvalget særlig vanskelig – hun ser frem til mye lys i livet sitt.

Les også: Jeg ble far mot min vilje

Hvordan vet jeg om jeg har blitt rammet av fødselsdepresjon?

Postpartum depresjon har samme symptomer som en vanlig depresjon. Det eneste som skiller er at den er koblet til at man blir forelder og de omstillingene som skjer i livet da.

Symptomene er:

• Nedstemthet
• Følelser av verdiløshet
• Skyldfølelser
• Trøtthet
• Følelser av håp- og meningsløshet
• Sterk bekymring
• Redusert konsentrasjonsevne
• Tanker på døden og selvmord

Så mye som 50 prosent av alle mødre får en hormonell forandring ett til to døgn etter fødselen, dette kalles baby blues og skal gå over i løpet av ca. to uker. Har du kjent deg trist eller bekymret i tre uker eller mer, så kan du ha blitt rammet av en fødselsdepresjon og bør søke hjelp på helsestasjonen.

Les også: Annenhver mamma er deppa