Må ALLE få være med å leke?

Dette er en kronikk av Malin Benno Bjurstøm som jobber i mediebransjen, er gift og har to døtre på 7 og 3,5 år.

Jeg har aldri vært en spesielt bekymret mor. Men når det kommer til dette er jeg superparanoid. Hvis man faller og slår seg, leges skaden kjapt, men et barn som får feil start på skolen, ikke får venner eller har vanskelig med det sosiale, kan få skader for livet. Et skrubbsår kan man kjapt sette en plaster på, men det er ikke lett å få god selvfølelse hvis man fra start blir den som ikke får være med. Jeg har selv aldri blitt mobbet eller vært utenfor, men blir fortsatt så lei meg om jeg føler meg litt tilsidesatt. Det er fryktelig! Hele sjelen min blir krøllet sammen til en rosin av den følelsen.

Les også: Utseendefiksering i barnehagen

Når man får barn i skolealder møtes man av flere og flere vanskelige situasjoner som man må ta stilling til. Man må få barna sine til å skjønne hvordan verden fungerer. Hva som er ok, hva som ikke er ok, og hvordan man er en god venn. Det er ikke alltid helt enkelt. Og for hvert år som går dukker det opp flere gråsoner som man må håndtere på riktig måte.

For å være helt ærlig… Er det noen voksne som følger regelen at ALLE skal få være med? Hvem reiser seg opp på jobben når det begynner å nærme seg lunsj og roper ut at «alle får gjerne henge med meg å spise!»? En voksen velger vennene sine på en måte som vi iblant ikke lar barna våre gjøre. Selvsagt skal man ikke være slem. Men det har skjedd at jeg helt og holdent har skjønt barna mine når de ikke vil leke med enkelte andre barn. Jeg vil ikke prente inn i døtrene mine at de må være sammen med noen som er hardhendt, uvennlig eller noen som de kanskje bare ikke vil være med i det hele tatt. Hvis jeg selv hadde blitt tvunget til å være sammen med en voksen som jeg syntes var rar eller som slo meg så ville jeg tilslutt tro at det var meg det var noe galt med.

Les også: Barn er fanget i sin egen tidsklemme

Alle foreldres mareritt er at ens egne barn skal bli utenfor. Men alt er ikke svart eller hvitt. Man kan kreve at ingen skal være dum, men man kan ikke forlange at alle skal elske alle. Så hva sier man om ens barn plutselig får press på seg fra foreldre og skole at de må leke med et barn som de ikke liker, ikke synes er snilt eller rett og slett ikke går sammen med? Som voksen hadde man aldri stilt opp på noe slikt.

Jeg vil understreke at dette ikke er et problem som jeg personlig sliter med akkurat nå, men jeg synes at det er interessant å ta opp spørsmålet. Skal man kreve av barna at alle alltid skal få være med? Og burde ikke vi voksne i så fall oppføre oss på samme måte?

Les også: Han leker ikke med noen i barnehagen!