Hvordan har det seg at alle andres barn sover?

Dette er en kronikk av Fi Lindfors som har en datter på 2,5 år.

Eller kanskje var det tverrstopp fra start. Kanskje tvang du barnet til å sove i sin egen seng allerede fra dag en. Kanskje lar du barnet ditt skrike og gråte seg i søvn helt alene og bare kikker inn gjennom døren noen gang iblant. For det er jo så jævlig slitsomt at barnet skal klamre seg fast som en liten koalabjørn, at du aldri får sove ordentlig og «barn må jo lære seg». Lære seg hva egentlig, lurer jeg på? At det ikke spiller noen rolle hvor mye det gråter og tørster etter nærhet og trygghet, for dere foreldre har faktisk et liv og trenger egentid om kvelden og åtte timers uforstyrret søvn om natten?

Det er slitsomt med barn. Søvnmangelen som kommer med å være småbarnsforelder er ingen lek. Jeg har selv en unge som leker sjøstjerne i sengen min og river floker ut fra håret mitt om natten. Og når folk som ikke har barn klager over at de har sovet dårlig i EN natt, har jeg mest lyst til å bare hogge dem i øyet med en glovarm pommes frites, alternativt si noe som starter med «kjære… kjære du…» avhengig av hvor trøtt jeg er i øyeblikket.

Les også: Fri oppdragelse eller tydelige regler?

De nettene jeg har fått sovet helt uforstyrret i løpet av de siste 29 månedene går å telle på en hånd. Og de nettene var jeg et helt annet sted å sov – uten barnet mitt. Visst at det blir lettere og at man glemmer (ellers tviler jeg på at det ville ha funnets søsken i det hele tatt) men faktum gjenstår, små barn trenger trygghet og nærhet og de ligger ikke helt stille og rolig en hel natt. De sover mest sannsynlig ikke igjennom en hel natt noensinne eller veldig, veldig sjeldent, og jo kjappere en forelder aksepterer dette faktum, desto bedre.

Du har skaffet et barn, et lite menneske med behov og det er din jobb å tilgodese disse. Du er ikke lenger hovedpersonen i ditt eget liv. Alltid dette snakket om egentid og hvor viktig det er med selvstendige småbarn som helst sovner og sover helt alene, gjør meg oppriktig trist og skikkelig forbannet. Vi har bare våre små til låns og tiden går så fryktelig fort uansett, så hva er problemet? La barna vokse opp i sin egen takt og innse at late morgener og å sitte å gjøre ingenting tilhører fortiden og en meget fjern fremtid. Nåtiden regjeres av en liten person med en veldig tvilsom innstilling til søvn og personlig rom, som synes at du er det beste som finnes og at du helst bør befinne deg på maks en armlengdes avstand – døgnet rundt. Hvordan kan man ikke synes at det er helt fantastisk? Slitsomt til tider – absolutt. Men helt fantastisk.

Les også: Kronikk: Rull inn puppen!

Hva gjør det egentlig om din treåringen fortsatt vil sovne på armen din hver kveld, eller om du har en åtteåring som iblant kommer smygende om natten? Det behovet og atferden forsvinner. Jeg lover. Helt plutselig har du en tenåring hjemme som verken vil høre godnatthistorier eller kose, og vil helst ikke noe annet enn å være i fred, så benytt anledningen i stedet. Nyt, for Guds skyld! Ta ut den lille foten fra munnen og lukt mirakelet i nakken. Og de gangene som det føles ut som at du er i ferd med å bli gal av søvnmangel, og ingen kaffe i verden hjelper litt engang – la barnet sove borte en natt. Er dere to så la den andre sove borte av og til. Lad batteriene. Kanskje er det nok med en gang i måneden. Suck it up. Du overlever. Akkurat som alle andre. Du er liksom ikke alene. Alle som har småbarn lider av forstyrret nattesøvn i variert grad og de som sier noe annet lyver. På samme måte som at alle småbarn trenger nærhet og trygghet, og de som ikke er beredt til å gi det kanskje ikke burde skaffe barn i det hele tatt.

Jeg sier ikke at det er lett alle ganger, men det er alltid verdt det.

Les også: Hvordan lære barnet å sove?

Har du noe å fortelle?
Har du skrevet en kronikk som du gjerne vil få publisert her? Kanskje sitter du på en story som du gjerne hadde delt med deg av i en artikkel? Send en mail med forslag ti [email protected]!