Den nye jenta

Dette er en kronikk av Max Bergander som er 27 år, pappa til en datter på fire og dessuten forfatter til boken «På andre siden oss».

Nervøsitet, hodet spinner og en helt ny følelse. Min elskede datter skal få møte dama som jeg vil slippe inn i livet mitt. Å si at «dette er nytt og fryktelig skummelt» hadde vært årets understatement. Hvordan ville min lille jenta reagere? Hvordan ville hun, kjæresten reagere? Hvor åpen skal man være? Hvor kjapt går man frem? Spørsmål uten tydelige svar, spørsmål som kun kan bli besvart med at man får ta det litt som det kommer.

Jeg har alltid vært ganske bestemt i mine meninger rundt dette på forhånd. Jeg kommer selv fra en familie med separasjoner og flere «ekstra-foreldre». Det har alltid gått som smurt, mye på grunn av mine foreldres gode måte å håndtere det hele på. Respekten både for meg og den nye ble aldri undervurdert. Jeg var alltid først. Den nye alltid nummer to. Ingen overnattinger før det var klart at de skulle satse sammen. Ingen situasjoner hvor jeg engang måtte tenke eller føle konkurranse.

Les også: Slik blir du en god bonusforelder

Nå var det min tur. Og nå merket jeg hvor mye det fantes å tenke på. Eller rettere sagt, hva JEG tenkte at det var. Jeg snakket med min fantastiske venn L som sa: «Men du, ikke gjør dette til noe større enn hva det er. Datteren din kommer til å like det hvis DU viser at du liker det. Det er bare et møte.» Dette tok jeg med meg. «Ikke gjør det større enn hva det er».

Jeg hentet datteren som vanlig. Informerte om at vi skulle hente F (som vi velger å kalle henne) som jeg har snakket om tidligere. Den lille smilte stort og sa ting som at «jeg vil treffe henne» og «Pappa, liker hun å male neglene?». Jeg svarte at hun sikkert ville gjøre det.

F satte seg i bilen. Smilte så vakkert til min lille, som direkte smilte tilbake. De gikk gjennom standardspørsmålene om alder, hva man liker å spise, venner og barnehage. Alt godt. Vi bestemte oss for å spise ute. Veldig koselig.

Jeg kom på at vi måtte skynde oss litt, ettersom jeg hadde vasketid. Da så min lille på meg og sa «Pappa, du kan vaske. Jeg blir hos F, så kan jeg vise henne hvor vi bor!» Jeg smilte og sa «greit, da gjør vi det sånn».

Jeg slengte inn vasken og når jeg gikk tilbake møtte jeg to jenter i trappen. Den lille først, med den store på slep. Begge smilte.

Vi hang litt i leiligheten og de snakket hele tiden. Jeg fikk knapt være med. Liten var så nysgjerrig på den nye. De malte negler, lekte med perleplater og leste bøker. Favoritten Mamma Mø flere ganger.

Les også: Fedrene er mer tilstedeværende

Alt gikk som jeg hadde håpet, og det første møtet ble som jeg hadde ønsket, og et sted også trodd. I alle fall når man ikke forstørrer det opp, men så det for hva det var.

Selvsagt kan det, og kommer sikkert til å oppstå veidumper, akkurat som i selve livet. Litt sjalusi for eksempel. Men for meg var bildet i hodet når de kom ned trappen så talende og riktig. Den lille først og den nye rett bak. Begge smilende. Det var en vakker symbiose, og en pappa som også smilte fra øre til øre.

Les også: Beklager, jeg må være mamma