Vi kjempet i åtte år

Alle husker nok hvordan det var når man begynte å fundere på å skaffe barn første gangen, den kilende følelsen av at du og partneren din hadde noe stort på gang, noe litt hemmelig som ingen annen kjente til. En blanding av spenning og forventing. Tenk deg at tiden bare går: Hver måned en lengsel etter to streker, hver måned en skuffelse. Håpet lyser opp til prøverørsbefruktningene, men forsøk etter forsøk blir krysset av uten å lykkes.

For Linda (31) og Magnus (31) virket alt håpløst, men de nektet å gi opp og etter åtte år og ni prøverørsbefruktninger så ble Linda endelig gravid. Selvsagt hadde tanken på å gi opp kommet ved flere tilfeller, men nei.

- Det var som om hun fantes der inne et sted, sier Linda og ser kjærlighetsfullt på sin lille Wilma som har rukket å bli en måned gammel og ligger å sover i pappas fang.

Magnus og Linda møttes når de var 18 år, etter to år flyttet de sammen og etter ytterligere noen år bestemte de seg for å prøve å få barn. De visste at det kanskje kunne ta litt lenger tid for dem, på grunn av at Linda i tenårene fått vite at hun hadde to livmorer. Da Linda var 13-15 år fikk hun gjennomgå fire operasjoner, blant annet for å stenge av en livmor som produserte blod ved menstruasjonen som samlet seg i magen, ettersom livmoren manglet munning ut.

Legen hennes konstaterte samtidig at den andre livmoren var fullt funksjonell og at hun derfor ikke skulle bekymre seg for å ikke kunne få barn. Men tiden gikk og 2007 søkte Linda hjelp hos legen som hjalp henne i tenårene. Hun fikk gjennomgå en kikkehullsoperasjon for å utelukke andre feil og legen kunne se at Linda hadde alle forutsetninger for å bli gravid.

- Vi hadde aldri trodd at det ville ta så lang tid. Vi hadde forestilt oss at det ville fungere uten en masse medisiner – at det ville bli slik som det blir for alle andre – så hver måned var en skuffelse, forteller Linda.

Les også: Barn for enhver pris?

De ble plassert i kø for prøverørsbefruktning. I løpet av den tiden rakk de å gifte seg og kjøpe hus. Linda og Magnus som alltid hadde vært «først med alt» så nå vennene sine bli foreldre. Men så tilslutt, etter to års venting, var det deres tur i køen.

- Det var som et lykkerus før første forsøk. Vi var helt i ekstase over å endelig ha fått en time. Vi spratt inn på sykehuset og jeg ble skikkelig glad da jeg fikk starte med alle medisiner. Vi var så ladet! Jeg trodde at det ville ta seg på første forsøk, sier Linda og forteller hvordan de siden var helt knust over at det ikke ble som de hadde trodd.

Magnus er enig:

- Vi var som på små skyer, men så falt vi rett ned. Vi var vel litt vel naive som tenkte at «Nå er det klart». Det var en brutal oppvåkning.

Før de følgende forsøkene opplevde de ikke samme glede ettersom de var forberedt på at det kanskje ikke ville bli en graviditet denne gangen heller, men på den annen side ble det ikke samme slitsomme etterspill heller. I november 2010, når Linda og Magnus hadde gjennomgått to IVF-forsøk og to fryseforsøk kom endelig de to etterlengtede strekene. Linda var gravid.

- Vi hadde noen dager oppe i skyene, sier Magnus.

Men etter kun fire dager så var drømmen over. Linda tok spontanaborten enormt hardt og det tok lang tid for henne å gå videre.

Det siste forsøket i det offentlige mislyktes og Linda og Magnus tenkte gi opp alt da, våren 2011. Rundt samme tid søkte de nye jobber, som de fikk, og de funderte alt mer på adopsjon. Men så begynte Linda å lure på om de ikke skulle prøve igjen, allikevel.

- Noe i meg sa til meg å gjøre et forsøk til. Og et til. Man hadde jo ikke fortsatt hvis man ikke hadde trodd at det ville fungere tilslutt, sier hun.

- Det føltes håpløst når vi spontanaborterte, men med litt distanse føltes det snarere håpefullt. Nå visste vi jo at det faktisk fungerte! Legger Magnus til.

De kontaktet en privat klinikk for å gjøre flere prøverørsforsøk. De hadde lest at de brukte en annen metode der, som bygde på langtidsodling av embryoer som skal fryses ned og spares. Det innebærer at man venter fem eller seks dager i stedet for to før man fryser de. Da har de rukket å utvikles til så kalte blastocyster med flere celler og på denne måten kan man sile ut de som ikke er levedyktige.

- Vi var kjempenervøse at det ikke ville ta seg nå heller. Vi var helt hysteriske! Det var frustrerende også. Vi har jo alltid vært først med alt blant de vi kjenner, for vi har jo vært sammen lengst. Og nå fikk alle andre barn i hytt og vær! Forteller Linda og Magnus bekrefter:

- Ja, hva skulle det bli av oss…

Flere og flere forsøk mislyktes og nå kjente Linda og Magnus til det meste om skuffelser. Det tok ulik lang tid å komme seg etterpå, iblant var de klare direkte, andre ganger fikk de ta en pause og finne på noe annet. Magnus understreker viktigheten i å la seg slippe fokuset på barn en stund, slik at pressen ikke blir for stor.

Hvordan orket dere å fortsette etter all motgang?

- Man får tenke på at man har hverandre, slik at man ikke mister det man har, og minne seg selv på hvorfor man ble sammen, forklarer Linda og Magnus tillegger at en måte å orke også har vært å være åpen og snakke med andre om at de har vanskelig for å bli gravide.

På denne måten har de også sluppet flere som spør «Skal ikke dere skaffe barn?», noe som mange ikke nøler med å spørre. På grunn av at de har valgt å være åpne har de også kunnet få mye støtte fra familie og venner. Å støtte hverandre når de er deppa og å vise hverandre respekt og hensyn har også hjulpet langs veien. Midt i skuffelsene har de allikevel overbevist seg selv om at det de går igjennom faktisk er noe positivt, at det er veien til barnet deres.

Les også: Ikke spør om barneplanene

Linda syntes at det var slitsomt at feilet lå hos henne.

- Jeg følte at jeg hindret deg, sier hun og snur seg mot Magnus. Det var noen ganger jeg sa «Er det ikke bedre at du finner en annen?» Da fikk du si til meg at jeg var latterlig.

- Men det var du også, svarer han.

Det kanskje hadde vært lettere å akseptere alle mislykkede forsøk hvis det hadde vært dårlige forsøk, at det ikke ble noen egg etter hormonbehandlingen eller at embryoer ikke ble utviklet, spekulerer Magnus. For slik var det ikke. Samtlige forsøk var gode med mange egg og en høy prosent som ble fine embryoer – «det var gullegg». Men allikevel tok det seg ikke.

Linda tenke alt mer på hva hun kunne gjøre for å påvirke. Hun begynte å trene, gå på akupunktur, spise riktig, dra ned på sukker og slutte med kaffe.

Pressen på Linda ble enorm. En periode hadde hun bestemt seg for å gå en halvtime hver dag. Rakk hun ikke det fikk hun panikk. Allting kretset rundt det å bli gravid og hun klarte ikke å fokusere på noe annet. En venninne sa at hun fortsatt trodde det lå i hodet til Linda, at hun måtte slappe av. Hun ble ikke fornærmet, men svarte at det må være en veldig stor forstyrrelse i hjernen siden den har holdt seg i åtte år!

Tilslutt orket hun ikke mer og droppet alle kravene på seg selv. Etter det nest siste fryseforsøket kom endelig vendingen. I april 2012 testet Linda positiv!

- Det var helt fantastisk! Dagen før var jeg overbevisst om at testen ville være negativ. Jeg var så deppa og tenkte kun på å få det unnagjort. Så var den positiv! Jeg ble sjokkert, sier Linda og får frysninger av bare minnet.

- Jeg våknet med en graviditetstest under nesen, husker Magnus og smiler.

Dagene etter pendlet det mellom håp og fortvilelse. Linda hadde blødninger og var overbevisst om at hun hadde spontanabortert igjen. Hun fikk gjøre en tidlig ultralyd og da fikk de se det lille gullet som levde og hadde det godt.

Linda følte seg vel i svangerskapet, men slik som mange andre, bekymret hun seg for at noe skulle skje og var nøye med å ikke gjøre noe galt, for eksempel spise noe upassende. Den 30 desember 2012 kom dagen som Magnus og Linda hadde lengtet etter i åtte år.

- Det var helt magisk! Vi ventet på å få høre skriket, som vi syntes tok litt tid. Det var ubeskrivelig når hun endelig skrek, forteller Linda lykkelig.

Datteren deres ble født med akutt keisersnitt ettersom Lindas dysfunksjonelle livmor hadde lagt seg i veien og babyen ikke kunne komme ut. Etter snittet fikk babyen komme opp til Magnus, som fortalte for Linda at «Det er en liten Wilma».

Deres lange reise er endelig over. Det har vært ekstremt tungt og tålmodighetsprøvende, men de forteller også at de har blitt sterkere som mennesker. For mange par tærer en slik opplevelse på relasjonen, men Linda og Magnus har snarere kommet hverandre nærmere. Og de har lært å lytte til sine hjerter.

Det merkes at Wilma er spesiell. Luften fylles av en behagelig følelse av ro og lykke, hvor Wilma er i sentrum. Det er nesten slik at man vil hviske for å ikke trylle vekk den rolige stemningen. Magnus og Linda smiler lykkelig og har vanskelig for å ta blikket fra sin sovende lille datter.

- Man er så utrolig takknemlig for denne lille greien. Man setter veldig pris på at man har barn, sier Magnus og koser med Wilma. Linda ser kjærlighetsfullt på dem og sier:

- Man føler ydmykhet overfor livet…

Les også: Prøverørsbefruktning – steg for steg