Å lyve på riktig måte

Dette er en kronikk av Malin Benno Bjurstøm som jobber i mediebransjen, er gift og har to døtre på 7 og 3,5 år.

«Du ser rar ut i den kjolen!»
«Så rynkete du er! Skal du dø snart?»
«Nei, vi var ikke hos legen, mamma lå bare å sov lenger enn hun burde…»

Eller hva med det min yngste datter sa til en venninne forrige uken:
«Kan ikke du gå hjem snart? Jeg vil være alene.»

Les også: Barn som lyver er intelligente

Av små barn og gale mennesker får man høre sannheten, sies det. Alle som har små barn hjemme (eller en gal menneske for den saks skyld) vet at denne påstanden stemmer. Som voksen grøsser man iblant når man hører barna si rett ut akkurat hva de tenker og hva de synes.

Ville man som voksen si sannheten hele tiden ville man verken ha jobb eller venner. Slik er det bare. Dette om at man ALLTID og FOR ENHVER PRIS skal fortelle sannheten – som de fleste av oss mer eller mindre prøver å banke inn i barna våre – stemmer ikke i det hele tatt. Som mye annet vi prøver å lære våre barn. For eksempel at alle må få være med. Man mailer vel ikke ALLE kollegaer på jobben for å si at «nå skal vi gå å spise lunsj» for å være rettferdig? Nei, man er og spiser sammen med de man har valgt å være med. Men det er en annen historie…

Uansett så lurer jeg nå litt på når og på hvilken måte man skal begynne å prøve å forklare for barna sine at det faktisk ikke bare går greit å «lyve» av og til, men at det til og med er slik at man SKAL lyve iblant.

Les også: Hvordan lærer jeg 5-åringen å håndtere skuffelser?

Alt er ikke svart eller hvitt, som man ofte kommuniserer til barna. Hvite små løgner er faktisk nødvendige noen ganger.

Det var en situasjon i barnehagen for en stund siden som fikk meg til å fundere på når man skal forklare for barna at man ikke alltid må si sannheten. I vår barnehage er det veldig viktig at man kommer tidsnok. Å møte blikkene til de ansatte når man kommer for sent der er verre enn å komme sent til møter på jobben.

For et par uker siden var vi så sene på morgenen at jeg kjente at vi, for en gangs skyld, like gjerne kunne droppe å stresse av gårde og faktisk komme enda senere og ta en rolig morgen. Egentlig kunne jeg rett og slett ha sagt nettopp dette til både jobben og barnehagen, men som så mange andre ville ha gjort, begynte jeg å lage en liten uskyldig historie om at vi like godt kunne ha vært på et legebesøk på morgenen.

Problemet var bare at jeg selvfølgelig ikke hadde fortalt Jasmine om min hvite løgn. Hun er jo bare tre år. Når vi kom til barnehagen, et par timer for sent, så beklaget jeg forsinkelsen og sa litt i forbifarten at vi hadde vært hos fastlegen for oppfølging av en ørebetennelse. Problemet var bare at Jasmine sto nærmere enn jeg trodde… Hun reagerte skikkelig og fortalte med høy og opprørt stemme at vi SLETT IKKE hadde vært hos legen! Jeg ble helt satt ut sa noe i stil med: «Men Jasmine, husker du ikke legen?! Du var jo kjempeflink.»

Sener, når jeg med all min viljestyrke hadde fortrengt denne pinlige episoden og hentet Jasmine i barnehagen, så var det første hun sa når vi så hverandre i garderoben: «Hei mamma. Jeg fortalte barnehagetantene igjen senere at vi slett ikke hadde vært hos legen i dag!» Hmn… ok, tusen takk for det elskede unge!

Alle voksne drar mer eller mindre nødvendige hvite løgner iblant, men til barn er vi beinharde på at man alltid skal holde seg til sannheten. Hva synes du? Når skal man invitere barna inn i vår voksne verden? Hvor ikke alt er svart eller hvitt, men snarere en jungel av forskjellige nyanser av gråsoner.

Les også: Få en stressfri morgen

Har du noe å fortelle?
Har du skrevet en kronikk som du gjerne vil få publisert her? Kanskje sitter du på en story som du gjerne hadde delt med deg av i en artikkel? Send en mail med forslag til [email protected]!